Marit ved PCen

Mot, medfølelse og virus – om å starte med blogg

En av mine helter er Brene Brown. Hun sier at mot, medfølelse og tilknytning – det er det vi trenger for å leve et helhjertet liv.

For meg er dette med å dele kunnskap og innsikt med andre en viktig del av å leve mitt liv helhjertet. Det er så mye kunnskap og spennende ideer som er verdt å dele. Mye er på engelsk og jeg vil gjerne bidra til å gjøre noe av dette tilgjengelig på norsk, helst et enkelt og forståelig norsk.

Marit ved PCen

Peer Gynt sa det ganske klart: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med, – men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke.» Det er stor forskjell på å tenke og gjøre. Nå er det alvor! Jeg skal gjøre det jeg har tenkt på en god stund. Og da skjer det: Oppmerksomheten min klistrer seg til det jeg bekymrer meg for og tankevirusene kommer hoppende inn:

Sitat fra Peer Gynt av Henrik Ibsen

  • Jeg er jo redd for å skrive: (For en del år siden kalte jeg det skrivefobi)
  • Kanskje jeg skriver noe som virker dumt – (se Tenk-hvis viruset)
  • Kanskje noen/mange vil synes dette er for dårlig  (Se Tankeleser viruset)
  • Hva om det blir grunt, overfladisk eller feil
  • Kanskje jeg roter meg bort og ikke får frem det viktigste klart nok
  • Hva om det blir kjedelig og uinteressant

Attpå til så er jeg ikke  spesielt disiplinert. Jeg er god til å utsette ting når jeg gruer meg til noe. (Se Vær perfekt-viruset)

  • Samtidig så vet jeg:
  • Min kjærlighet til faget mitt, psykologien, er veldig stor
  • Jeg kan av og til greie å formulere meg klart og enkelt
  • Jeg kan greie å få frem poenger uten altfor mange ord
  • Jeg elsker å formidle kunnskap videre
  • Jeg kan være god til å se hvordan ting henger sammen

Er dette nok? Er det godt nok? Det finnes sikkert mange som kunne gjort dette bedre enn meg! Her må jeg inn med noen Psykologiske vitaminer (Lenke til innlegg med definisjoner). Kort utdrag av diskusjonen jeg har med meg selv: Det finnes alltid noen som er bedre enn meg, uansett hva jeg gjør. Det er ikke bare verdens beste som er verdt å lytte til. Mine erfaringer og tanker kan godt være interessante for noen. Og noen er nok, jeg trenger ikke å være interessant for alle! Perfekt er ikke nødvendig og ikke mulig heller. Hvis noen hater dette så overlever jeg (tror jeg da…). Det er spennende samtidig med skummelt.

Det krever av meg at jeg velger å være modig. Det ville jo være enkelt å la være å gjøre dette.

Dette er en fin anledning til å øve meg på selvmedfølelse. Jeg mener ikke selvmedlidenhet, men å føle med, i dette tilfellet meg selv. Jeg øver på å gi meg selv støtte og sympati når jeg våger meg ut på noe som koster litt. Det betyr å snakke vennlig til meg selv: Du er modig, selv om noen av de som leser dette ikke liker det. Du gjør noe som er viktig for deg. Det er lov til å feile og lære av feil også i bloggskriving.

Slike samtaler som jeg og du har med oss selv inni oss, de gjør stor forskjell for hvordan vi har det og hvordan vi takler utfordringer og påkjenninger vi møter på veien. Jeg øver meg på å påvirke min indre samtale og det kan du også bli god på hvis du vil!

 

Legg igjen et kommentar