Ungdom og slitenhet – jaget etter det perfekte

I august 2013 holdt jeg et foredrag for foreldre som hadde elever i første klasse på Asker videregående skole. Tema var ungdom og stress – hvordan kan vi som foreldre støtte våre ungdommer til å takle stress best mulig. Mange foreldre møtte frem og stilte også interesserte spørsmål.

Det handler om tenåringer som har problemer med å sove om natten fordi de tenker på neste innlevering, neste tentamen, alt de trenger å lese og gjøre ferdig. Samtidig tenker de på at de må trene mer, se bra ut, følge med på sosiale medier, ha de riktige klærne og bli likt av de riktige folkene.

Det er jo til å miste pusten av bare å lese en slik liste. En del foreldre ser sine unge bli slitne og triste, og vil gjerne støtte dem i å finne noen bra løsninger. Hvordan? Hva?

Sad man in a empty room

Kunnskap som kan hjelpe foreldre:

Hva er stress, hvordan utløses det i kroppen, og hva gjør det med oss? Dette er nyttig basiskunnskap å ha og dele med de unge. (Kommer i et eget innlegg snart)

Hva vet vi om tenåringshjernen? Mange mener de unge kunne hatt en lapp i pannen hvor det står:

Midlertidig stengt grunnet ombygging!

Og det er noe i det. Overgangen fra barn til voksen starter med at kroppen produserer og sender ut en masse hormoner, og dette påvirker hjernen og nervesystemet samtidig som det bygger om kroppen. Flere forskere mener nå at hjernens ombygging pågår helt til midten av 20-årene. Hva er det som skjer?

Vi må huske at ungdom selvsagt også er forskjellige, men for mange ser det slik ut:
Ungdomshjernen er svak på å vurdere risiko. De koblingene i hjernen som hjelper oss til å se mulige konsekvenser av en handling eller et valg er ofte ikke klare, de er svake og ikke ferdige.
Samtidig er den unge hjernen ofte på høyden når det gjelder kreativitet, se nye muligheter, se nye ting som kan prøves ut. Det er lett å se at dette kan bety en sterk vilje eller impuls til å ta risiko, og svak evne til å overskue konsekvensene.

Når vi voksne vet dette så vet vi også at dette kan våre unge ikke noe for, de kan ikke så enkelt skjerpe seg. De trenger heller ikke bebreidelser og skarp kritikk, de trenger hjelp til å sette noen klare grenser og til å tenke gjennom mulige konsekvenser.

Ungdommen er også en tid for sterke følelser og sterke oppfatninger: Det er mye sort eller hvitt og store bokstaver: Hvis jeg ikke får være med på den hytteturen så blir jeg utenfor vennegjengen for alltid!

Som foreldre må vi tåle å bli sett på som idioter og tullinger som ikke forstår noen ting. Og vi må tåle det uten å ta igjen!! Vi må tålmodig forklare grunnene til at vi setter de grensene vi setter. Vi må holde fast på at våre grunner er viktige nok for oss selv om den unge er totalt uenig. Og vi må vise våre ungdommer at vi klarer å skille mellom sak og person: Jeg blir skikkelig sint/skuffet/lei meg når du bryter vår avtale om innetid /ikke respekterer reglene her i huset/lar være å gjøre det vi var enige om – men uansett så vil du alltid være min elskede sønn/datter, og jeg vil aldri slutte å støtte deg.

Kort sagt: Jeg elsker deg, men det der gjør du ikke igjen!!

Vi som er voksne må vise våre unge at perfeksjon er et håpløst og umulig mål å ha i livet. Uperfekt holder i massevis. Og heldigvis er vi alle verdt å elske uansett om vi også har feil og mangler.

Hva er dine tanker om hvordan vi kan hjelpe slitne ungdommer til å slippe taket i perfeksjonismen? Hva slags støtte trenger vi som foreldre når vi blir slitne og bekymret?

Legg igjen et kommentar